Birgittes historie: Del 1

Det begynte i 1986…

Det var i 1986 at jeg for første gang fikk smerter i ryggen, noe som førte til at jeg ble røntgenfotografert. Legen min fortalte meg at det var slitasjegikt, og at en av ryggvirvlene mine var slitt ned så mye at det lignet en kile.

I løpet av de følgende 7 årene fikk jeg sterkere og sterkere smerter i hele ryggen og over lendepartiet, dette var grunnen til at jeg ba legen min om å få en henvisning til revmatolog. Revmatologen sendte meg da til beinscanning ved Kommunehospitalet. Her fikk jeg endelig diagnosen "osteoporose", og nå het den kileformede ryggvirvelen plutselig et "sammenfall". Jeg ble tilbudt behandling med hormoner eller bisfosfonater. Den legen jeg hadde på dette tidspunktet ville ikke anbefale hverken det ene eller det andre, og jeg villle gjerne vite mer om sykdommen før jeg begynte med en behandling.

Osteoporose – en by i Russland?

Da jeg personlig var litt utrygg med hensyn til begge behandlingsalternativ, og da jeg på ingen måte hadde kjennskap til sykdommen, ba jeg om betenkningstid i forhold til hvilken behandling som skulle velges. Osteoporose lød jo nesten som en by i Russland... og skjøre knokler? Hva i all verden betyr det? Ender det med at jeg kommer i rullestol som moren min? Mange ubehagelige tanker for gjennom hodet mitt.

Heldigvis var der en folder i venteværelset på sykehuset fra det som dengang var den nystartede danske Osteoporoseforeningen. Da jeg kom hjem, ringte jeg til den daværende formannen for Osteoporoseforeningen for å få bedre kjennskap til sykdommen. Dette trøstet meg litt.

Jeg meldte meg så inn i Osteoporoseforeningen for å forstå så mye om sykdommen som mulig.

Hvilken behandling skal jeg velge?

Etter at jeg fikk diagnosen fortsatte jeg med smertestillende medisiner. Men etter ett år bad jeg legen min om en ny scanning. Kan det ikke være at der kan ha skjedd en feil ved målingen av beintettheten, tenkte jeg. Dersom jeg mister så mye av beinmassen må det vel være nødvendig å starte med en beinmedisin av en eller annen type? Men osteoporoselegen var ikke i tvil, og vi ble enige om at det ville være best for meg å behandles med bisfosfonater.

Jeg er glad for at jeg ikke valgte behandlingen med hormoner, i dag anbefaler man mot dette på grunn av undersøkelser som har rettet oppmerksomhet på visse bivirkninger ved behandlingen, som for eksempel en økning i risikoen for å utvikle brystkreft mm. I dag finnes det mange medisiner som kan til en viss grad stoppe avkalkingen og gjenoppbygge skjelettet, medisiner der eventuelle bivirkninger ikke er så farlige som de er ved hormonbehandling.

Bisfosfonater

Jeg har nå i 15 år brukt bisfosfonater i behandlingen min, beintettheten er tilnærmet normal sett med hensyn til alderen min, men jeg skal fortsette med behandlingen for å unngå tilbakefall. For et par år siden begynte jeg å hoste en del, legen mente dette kunne skyldes medisinen. Derfor ble vi enige om at jeg skulle ha innsprøytninger med bisfosfonater hver 3. måned..

Min mor hadde også beinskjørhet

Jeg hadde ellers en viss aversjon mot medisiner. Moren min fikk nemlig i mange år forskjellige typer legemidler, men det var mange av disse hun ikke tålte. Andre prøvde hun bare over korte perioder, da de tilsynelatende ikke hjalp henne noe. Til tross for at moren min var syk i mange år ble hun 86 år gammel, der hun tilbrakte de siste årene på et sykehjem. Moren min fant aldri årsaken til smertene hun opplevde. Hun døde i 1990, og på den tiden var det ikke like lett å bli undersøkt for osteoporose. Søstrene til moren min gikk også foroverbøyd med smerter. Birgittes historie: Del 2.